1Q84 er fin de 20 første sidene. Det er jo noe. Cirka 900 gjenstår. Jeg kjøpte den engelske utgaven, litt fordi jeg har lest alt annet av Haruki Murakami på engelsk, og fordi jeg fikk alle tre bøkene i ett bind. De to første binda har vært ute i Norge siden August, tror jeg. Bind tre kommer ikke før i Januar, her i Norge. Så, det var et lite kompromiss.

De fleste vet kanskje det, siden jeg har skrevet mye om det, men jeg er veldig glad i Murakami. Den første forfatteren jeg har blitt fan av. Så jeg har lest alt, så langt, minus de to helt første. De har jeg ikke så stor interesse av å lese, selv om de helt første faktisk er en trilogi, og A Wild Sheep Chase er den siste i serien. Den er veldig bra, og du får en trang til å vite starten av historien, fordi det er en så merkelig slutt på det. Selv om en skulle tro slutten ville forklare alt.

Anyway, 1Q84. Han holder fortsatt stilen. Jeg mistenker at den kan nærme seg litt mer The Wind-Up Bird i kompleksiteten. Boka spiller veldig mye på hvordan du ser virkeligheten, ut i fra mine førsteinntrykk. Det blir interessant! Kanskje jeg sier noe mer om det senere. Bøker liker jeg ofte ikke å prate om, fordi det jeg føler om det kommer ikke frem gjennom det jeg forteller, også føles det helt ufullendt og unødvendig å prate om det. Som om det ødelegger inntrykket av boka for andre, så det er mulig jeg dropper det, eller skriver om den i en noe mer abstrakt form enn "dette var kult, men det sånn som det var dårlig".

Over til noe helt annet, så har jeg så smått begynt å drikke igjen. Wow. Hurra. Og høre på Opeth (???). Jeg trenger veldig lite drikke, og har funnet ut at jeg trives best på noen få halvlitere, eller et par store glass vin. Det skal visst ta tid å lære sånt. Merkelig.

HAHA jo i dag har jeg, eller i går da, så kjøpte jeg en lottokupong, for det er trekning i dag! 95 millioner. På skolen har jeg regna ut sjansene for å vinne, så det er helt urasjonelt av meg å spille. Men jeg er så lidenskapelig av meg. Føler at det er noe som kaller meg, så jeg velger å gjøre det. Den nektet jo å gi bort jackpoten, så jeg følte meg tvunget til å spille. Trekning om et kvarter!!

Er tumblr bedre enn blogspot? Jeg lurer på om jeg skal bytte...

Vil jeg egentlig det her? Det er med blandede følelser jeg begynner å skrive her. Ikke som at jeg har vonde minner, eller noe slikt, de har jeg jo sletta. Spørsmålet er om jeg har noe å si. Eller noe jeg tenker på. Du kan si, jeg tenker på mye, men det er ikke alt av det som er verdt å skrive om. Akkurat nå kommer jeg ikke på noe grunn til å skrive, eller noe å skrive om.

Det nye Tom Waits-albumet er overraskende ålreit. Flere av sangene er rolige, og jeg har ikke vært helt fan av de. Ikke de fleste, dog noen.

Også lurer jeg på om jeg skal ha et ganske rotete opplegg som jeg har hatt, med ingen mål med det jeg skriver, samtidig som det er veldig uredigert. Før leste jeg aldri noe om igjen, ikke engang før jeg la det ut. Det er kanskje ikke mange som gjør det heller, å redigerer det de skriver. Skriver om. Størsteparten av det å skrive er å skrive om, sier de.

En annen ting er at jeg ikke er så god på norsk. Jeg prater norsk, det er jo ok, men alle nordmenn prater norsk, og jeg tviler på at du ville lest bloggen til Gudrunn på slakteriet. Ok, kanskje det kan være moro. Poenget er ... Eh. Jo, jeg vet ikke helt om jeg skriver godt nok. Er det viktig for deg? Kanskje jeg får noen kommentarer på at jeg er så utrolig fjortis og at jeg burde gå barneskolen om igjen, for jeg klarer ikke skrive norsk riktig engang. Norge i dag.

Egentlig skriver jeg litt fordi jeg vil at det skal bli noe ut av det. At jeg kan skape noe interessant tekst ut av det. Jeg håper det går an, og er lov, å skrive selv om man ikke er journalist eller har gått et langt studie for å bli tekstforfatter. For jeg liker veldig godt å skrive. Og jeg har oppdaget at jeg antageligvis har et upolert talent for å lære bort.

Vi får se hvordan det går.

Er det interessant å lese hva slags tull jeg gjør hver dag? Alt alt alt jeg tenker og gjør? På en måte kunne det vært kult, gitt at jeg var Miles Davis eller Jack Kerouac. Jack Kerouac-problemet er jo løst, han gjorde jo ikke noe annet. Men, du forstår, jeg tenker på å skrive veldig mye, gitt at det er filtrert for helt banale ting som å spise musli. Jeg spiser musli en til fire ganger om dagen, så det ville vært bare for å ha mange updates. Hah. Hva spiser jeg i dag? Jeg er kul og tar bilde av det jeg spiser. Cirka 1000 bilder av den samme musli-skåla. Go blog, hahaha. Internett ass.

Superoppsummering om livet mitt i dag:

- Jobber på 2. året av en bachelor i økonomi/administrasjon

- Leser veldig mye

- Spiller veldig lite av både gitar og tv-spill

- Trener en del, faktisk.

- Har ikke noe liv.

- Begynner faktisk å skrive igjen.

1Q84 er på vei i posten. Endelig.

Hehehe. Jeg slettet alt! Ikke fordi jeg er på en skikkelig downer. Det er litt mer at alt jeg skrev var i en omveltningsperiode for meg. Ikke at jeg er ferdig med det, tror jeg, men jeg vet jeg er ganske annerledes nå. Hva jeg hadde lagt ut, og hvordan jeg ville skrevet ting, ville nå vært litt annerledes. Det er også greit for kontinuiteten. Kanskje du vil si det er dumt å slette slike ting, men alt jeg har skrevet her har ikke vært noe å ta vare på. Mye av poenget er at det er en type medisin. Det å skrive. Og det kan være ålreit å få tilbakemelding på det, selv om jeg nesten aldri gjorde det. Jeg vet det er ganske mange som har lest jevnlig, for jeg har statistikk gående. Det er mange som har sjekket innom selv om det er 9 måneder siden jeg skrev noe sist. Kanskje jeg skriver noe mer her. Det vet jeg ikke. Vi får se.