Aktiv blogg, hæ? Jeg fant ut at det er veldig stress å tenke frem ting jeg har lyst til å skrive om akkurat her, for jeg vil ikke være for personlig. Hva jeg skal gjøre i stedet, er da å skrive om akkurat hva som helst, helt for meg selv. Hvis det passer til 'publisering', så kommer det kanskje hit. Poenget for meg er mest å skrive, for det er en god måte for meg å tenke på, og også utvikle tanker og ideer. Det er ikke så viktig om jeg får tusen stk kommentarer om at jeg er så rå og følsom samtidig, hva er dine 10 tips for å bli som jeg er, og ha H&M-reklame overalt, kanskje komme på radio og snakke om alt det her enda en gang. Kanskje jeg er ensom, eller bare trenger noen å prate med.

Tekstene begynner å bli litt bedre, selv om jeg ikke er fornøyd med de enda. Man trenger vel å varme opp litt, øve ofte nok, også blir det bra. Ideer er det nok av, og det skjer ting hele tiden vettu, er'nte fred å få. Serr, jeg prøver å skjerpe meg. Snart utvikler det seg nok, slik at jeg har skjønt det. When the levee breaks.

Vettu hva som er gøy? Vinylbitches som maser om at vinyl er ekte og har møkkete plater, spiller til 500 kr fra Biltema, og stereo fra Elkjøp. Jeg var på fest en gang, og ho spilte plater som skurra så det sang, så hun spilte antageligvis i stykker platene sine. Det er funny. Vreng på hele lydbildet er sjel ass. Varmt og digg.

Vinyler er for meg finere enn CD-er, fordi coveret er så stort. Coveret er noe av det viktigste når det gjelder det fysiske, bortsett fra lyden, selvfølgelig. Det aller viktigste er det nivået over, som kalles nytelse av selve musikken og det å ha god samvittighet, spesielt for små band som gjør det her på fritida. For å være ærlig, så gjør det meg ikke så mye om jeg stjeler fra store artister. Om jeg laster ned nyeste Kanye så tror jeg ikke noen griner. Eller the Beatles, for Michael Jackson har rettighetene, og han er død. Ikke ment humoristisk. Eller noe. Lurer på hvem som har fått de rettighetene nå. Og Beatles som liksom er størst og viktigst, også kaster de rundt seg med rettighetene.

Hvis vi skal snakke litt mer om vinyler, så kan jeg egentlig kun begrunne det i at coveret er stort. That's it. En sjelden gang får man en booklet, som jeg savner litt. CD-er er liksom så disposable (hva er det på norsk). Uansett spiller jeg aldri av CD-er jeg har kjøpt, hvis ikke jeg skal rippe de fordi jeg ikke klarer å finne det på nett i FLAC fordi jeg ikke gidder å reise meg opp... Også er det true, hipt og elitistiskt.

Ja, jeg er kjempefornøyd med hodetelefoner, en liten forsterker og cd-kvalitet. Blu-ray blir fett, men dette er helt supert, spesielt med tanke på prisen. Og det høres alltid likt ut, det digitale. Det er stabilt. Det kan altså tyde på at jeg begynner å bli mentalt frisk når det gjelder akkurat lyd. Jeg hører faktisk forskjell på bluray- og dvd-lyd, og cd- og vinyl-lyd, men jeg har sett lyset!

Beklager at jeg ikke kommer med noe, men det er ikke akkurat det som er greia. Jeg har ting som jeg tenker på, som jeg prøver å skrive ut. Det kommer noe snart. Jeg vet det er folk som leser det her, i det minste. Jeg fører statistikk...

Det mest unødvendige som har skjedd. Ever.

Field Notes > Moleskine

Jeg tenker en del på stress. Å være pre-occupied. Hva heter det på norsk? Det er jo stress, i seg selv, i en viss form. Hvis du er pre-occupied, som jeg ser det, er hodet helt andre steder. Det er kjipt. Si du sitter på en forelesning, eller i timen på skolen, så klarer du ikke følge med. Noen ganger vet man ikke hva man tenker på engang. Du vet du drømmer hver natt, men de fleste husker ikke hva de drømmer. Det er sikkert mange som gjør det, men jeg vet ikke om de har tusen tanker i hodet 24/7. Men det er som drømmer, noen ganger, at man sitter der, og man vet nesten ikke hva man tenkte på, og man vet i hvert fall ikke hva som ble sagt i timen. Eller du kan sitte og spise. Noe du liker utrolig godt, men du følger ikke helt med på det, og brått er du ferdig. Av ren automatikk takker du for maten og går. Deretter klikker du inn på facebook. Ingenting skjer på facebook, du ser litt på random lulz, også er du på facebook.

Plutselig er kvelden din vekk! Jeg tror det er underbevisstheten som får gjøre som den vil, og i tillegg er den veldig udisiplinert. Du kjenner ikke til den. Du observerer den aldri. Det er ganske sprøtt hvordan hodet ditt oppfører seg om du prøver å ikke tenke på noe. Altså å meditere. Selv når du har klart å ta det steget vekk fra å sitte blandt alle tankene som summer, å la deg selv være fanget i alle tankene underbevisstheten forer deg med, til å observere alle tankene som kommer, så er i det minste jeg fascinert av hvor usammenhengende og raskt ting skjer.

Det jeg skrev om sist, det å være i tone med ting, det er noe jeg vil være hele tiden. Jeg tror jeg vil foreløpig definere det som å ikke ha stress og diverse andre forstyrrelser i hodet. Å kunne ha fokus og konsentrasjon mot det du vil. Og å ha evnen til å skru av og på seriøs-brytern. Når jeg har lest om meditasjon, for eksempel, virker det som om man skal fjerne alle dårlige impulser, som å kjøpe masse sjokolade og munche, eller henge på facebook i flere timer. Og man skal fjerne de andre impulsene også. Man skal være klar og rolig i hodet. Hva er vitsen med det? Jeg vil ha en balansegang. Som når man sitter og brått finner på noe genialt. Det er så vanskelig. Kanskje man finner på noe genialt når hodet i 2 sekunder holder kjeft, eller du i 2 sekunder er 100% fokusert på noe og hjernen fyrer riktig impulser til riktige steder helt synkront. Jeg vet ikke. Egentlig er jeg bare redd for at jeg skal bli en grønnsak, faktisk. Ikke miste hele personligheten i dragsuget, kan du si, når stress og forstyrrelser forsvinner.

Så langt går ting bedre, da. Ikke at jeg har det vondt. Jeg har det ganske fint. En ting jeg tenkte på i det jeg var i tone her om dagen, var at minner virker ofte bare fine i ettertid. Som en sommerdag som var helt vanlig, bare at du husker den, også var det pent vær, så det må ha vært en sinnsykt fin dag. Da var du sikkert “intonated”. Men når jeg følte meg i tone med alt her om dagen, så føltes det som om jeg levde det deilige fra minnene. Det som minnene består av, som gjør de til minner som huskes. Hva det er, er jeg ikke helt sikker på. Livsfilosofien min er hele tiden i utvikling. I det minste er det digg med mindre stress. Jeg har fjernet en del, og har smakt litt på godene, så jeg tror jeg skal fortsette å være våken i hodet.

---

Noen ganger tenker jeg at dette er supergay, og jeg har en "blogg" og alt med meg er så forferdelig hipster og ekkelt, men det jeg skriver om tror jeg angår alle. Å ha det bra. Det er det jeg har skrevet om til nå. Blogg er et forferdlig ord. Det samme er "hjemmeside". Hei geocities velkommen.

Hører på Burial - Street Halo. Første gang. Fin plate.

Halla. Det har vært litt tregt her. Jeg skal kanskje skrive noe etterpå. Nå om dagen går jeg rundt med notatbøker, noen fine Field Notes. Det er flere ting jeg har lurt på å skrive der. Det kommer noe snart, altså. Ser at det faktisk er folk som er innom her.

Dropper forresten tumblr. Det ser ut til at det er mer for spamming og "hei-se-på-det-her". Man kan ikke kommentere der heller, og det er jo leit, eller hva? Så da blir jeg her. Kjekt!

Bare Hege på 3 som prater tilbake til meg her, da.

Topp 5 band

King Crimson

Can

Voivod

the Mars Volta

Black Sabbath

Flere gode gutter vi ikke hadde plass til men som jeg elsker som barn i min flokk på kanskje 20, med de 5 over som favorittbarn selv om de ikke alltid er perfekte.

Shout out til Aaser!

I dag er jeg i tone med meg selv. Alt går sammen med rillene. Heter det det på norsk? With the grain? Hm. Ganske lenge, så har jeg følt meg ganske urolig, uten helt å vite hvorfor. Det er ingen spesiell grunn, tror jeg. Kanskje det er det. Hva det kan være, er umulig å si. Det er mulig jeg bare har klart å senke skuldrene helt ned. Det er ingen stor greie. Jeg sitter og leser en bok, og hører på musikk, på rommet mitt. Helt vanlige ting, det jeg bruker mesteparten av fritida mi på. Men det er det med å være i tone med det. Jeg er helt avslappet. Det er nesten nostalgisk, på en måte. Som da du leste den utrolige gode boka, og den bare fløt inn i deg. Det er ok at den er på 700 sider, den burde være så stor og lang. Følelsen av den er som en veldig god dag.

For noen uker siden kjøpte jeg meg en bok om muskelknuter. Eller trigger points, som er den egentlige termen. Boka forteller hvor de er, hva de kan gjøre mot kroppen din. Den beste måten å ta tak i de. Jeg har kanskje funnet 15, bare rundt og rett under nakken på ryggen. Som på hele trapesiuz-gruppa, og rombene. Altså muskler. Det lærer jeg også. Jeg skal ikke gå mye dypere inn på det, men det er veldig interessant. Og du har antageligvis flere. Kanskje ikke like mange som meg, for jeg virker ekstra utsatt.

Det er mulig det er derfor. En enkel grunn. Men jeg sliter med å slippe skuldrene ned, helt bokstavelig. Jeg er en ganske anspent person, fysisk sett, og det helt ubevisst. Om det er akkurat knuter i musklene er jo vanskelig å si. Det ligger jo mye i det tankemessige. Eller vil jeg/vi bare tro det? Hvorfor skulle det å gni seg litt i nakken kunne sette sinnet i en helt annen stemning? Det er sikkert litt begge deler. Og det er et stort, stort emne som passer godt til mange innlegg, i stedet for ett. Rop ut om det er kult.

Uansett. Sitter og digger Can og lignende band, og leser nye Murakami. Akkurat nå er livet veldig bra. Det er på det ekstra nivået der du kobler deg sammen med artisten eller forfatteren, og livet, og lever. Ikke bare spiser maten din, men nyter den. Kaffen smaker sykt godt. Den er helt transformerende og viser deg alt som er å vite om en perfekt høstdag, som likevel er mørk og trist, men nettopp perfekt. Ting som det er verdt å prate om, men ikke går an å sette ord på. Takk for i dag. Jeg tror jeg fortsetter.

1Q84 er fin de 20 første sidene. Det er jo noe. Cirka 900 gjenstår. Jeg kjøpte den engelske utgaven, litt fordi jeg har lest alt annet av Haruki Murakami på engelsk, og fordi jeg fikk alle tre bøkene i ett bind. De to første binda har vært ute i Norge siden August, tror jeg. Bind tre kommer ikke før i Januar, her i Norge. Så, det var et lite kompromiss.

De fleste vet kanskje det, siden jeg har skrevet mye om det, men jeg er veldig glad i Murakami. Den første forfatteren jeg har blitt fan av. Så jeg har lest alt, så langt, minus de to helt første. De har jeg ikke så stor interesse av å lese, selv om de helt første faktisk er en trilogi, og A Wild Sheep Chase er den siste i serien. Den er veldig bra, og du får en trang til å vite starten av historien, fordi det er en så merkelig slutt på det. Selv om en skulle tro slutten ville forklare alt.

Anyway, 1Q84. Han holder fortsatt stilen. Jeg mistenker at den kan nærme seg litt mer The Wind-Up Bird i kompleksiteten. Boka spiller veldig mye på hvordan du ser virkeligheten, ut i fra mine førsteinntrykk. Det blir interessant! Kanskje jeg sier noe mer om det senere. Bøker liker jeg ofte ikke å prate om, fordi det jeg føler om det kommer ikke frem gjennom det jeg forteller, også føles det helt ufullendt og unødvendig å prate om det. Som om det ødelegger inntrykket av boka for andre, så det er mulig jeg dropper det, eller skriver om den i en noe mer abstrakt form enn "dette var kult, men det sånn som det var dårlig".

Over til noe helt annet, så har jeg så smått begynt å drikke igjen. Wow. Hurra. Og høre på Opeth (???). Jeg trenger veldig lite drikke, og har funnet ut at jeg trives best på noen få halvlitere, eller et par store glass vin. Det skal visst ta tid å lære sånt. Merkelig.

HAHA jo i dag har jeg, eller i går da, så kjøpte jeg en lottokupong, for det er trekning i dag! 95 millioner. På skolen har jeg regna ut sjansene for å vinne, så det er helt urasjonelt av meg å spille. Men jeg er så lidenskapelig av meg. Føler at det er noe som kaller meg, så jeg velger å gjøre det. Den nektet jo å gi bort jackpoten, så jeg følte meg tvunget til å spille. Trekning om et kvarter!!

Er tumblr bedre enn blogspot? Jeg lurer på om jeg skal bytte...

Vil jeg egentlig det her? Det er med blandede følelser jeg begynner å skrive her. Ikke som at jeg har vonde minner, eller noe slikt, de har jeg jo sletta. Spørsmålet er om jeg har noe å si. Eller noe jeg tenker på. Du kan si, jeg tenker på mye, men det er ikke alt av det som er verdt å skrive om. Akkurat nå kommer jeg ikke på noe grunn til å skrive, eller noe å skrive om.

Det nye Tom Waits-albumet er overraskende ålreit. Flere av sangene er rolige, og jeg har ikke vært helt fan av de. Ikke de fleste, dog noen.

Også lurer jeg på om jeg skal ha et ganske rotete opplegg som jeg har hatt, med ingen mål med det jeg skriver, samtidig som det er veldig uredigert. Før leste jeg aldri noe om igjen, ikke engang før jeg la det ut. Det er kanskje ikke mange som gjør det heller, å redigerer det de skriver. Skriver om. Størsteparten av det å skrive er å skrive om, sier de.

En annen ting er at jeg ikke er så god på norsk. Jeg prater norsk, det er jo ok, men alle nordmenn prater norsk, og jeg tviler på at du ville lest bloggen til Gudrunn på slakteriet. Ok, kanskje det kan være moro. Poenget er ... Eh. Jo, jeg vet ikke helt om jeg skriver godt nok. Er det viktig for deg? Kanskje jeg får noen kommentarer på at jeg er så utrolig fjortis og at jeg burde gå barneskolen om igjen, for jeg klarer ikke skrive norsk riktig engang. Norge i dag.

Egentlig skriver jeg litt fordi jeg vil at det skal bli noe ut av det. At jeg kan skape noe interessant tekst ut av det. Jeg håper det går an, og er lov, å skrive selv om man ikke er journalist eller har gått et langt studie for å bli tekstforfatter. For jeg liker veldig godt å skrive. Og jeg har oppdaget at jeg antageligvis har et upolert talent for å lære bort.

Vi får se hvordan det går.

Er det interessant å lese hva slags tull jeg gjør hver dag? Alt alt alt jeg tenker og gjør? På en måte kunne det vært kult, gitt at jeg var Miles Davis eller Jack Kerouac. Jack Kerouac-problemet er jo løst, han gjorde jo ikke noe annet. Men, du forstår, jeg tenker på å skrive veldig mye, gitt at det er filtrert for helt banale ting som å spise musli. Jeg spiser musli en til fire ganger om dagen, så det ville vært bare for å ha mange updates. Hah. Hva spiser jeg i dag? Jeg er kul og tar bilde av det jeg spiser. Cirka 1000 bilder av den samme musli-skåla. Go blog, hahaha. Internett ass.

Superoppsummering om livet mitt i dag:

- Jobber på 2. året av en bachelor i økonomi/administrasjon

- Leser veldig mye

- Spiller veldig lite av både gitar og tv-spill

- Trener en del, faktisk.

- Har ikke noe liv.

- Begynner faktisk å skrive igjen.

1Q84 er på vei i posten. Endelig.

Hehehe. Jeg slettet alt! Ikke fordi jeg er på en skikkelig downer. Det er litt mer at alt jeg skrev var i en omveltningsperiode for meg. Ikke at jeg er ferdig med det, tror jeg, men jeg vet jeg er ganske annerledes nå. Hva jeg hadde lagt ut, og hvordan jeg ville skrevet ting, ville nå vært litt annerledes. Det er også greit for kontinuiteten. Kanskje du vil si det er dumt å slette slike ting, men alt jeg har skrevet her har ikke vært noe å ta vare på. Mye av poenget er at det er en type medisin. Det å skrive. Og det kan være ålreit å få tilbakemelding på det, selv om jeg nesten aldri gjorde det. Jeg vet det er ganske mange som har lest jevnlig, for jeg har statistikk gående. Det er mange som har sjekket innom selv om det er 9 måneder siden jeg skrev noe sist. Kanskje jeg skriver noe mer her. Det vet jeg ikke. Vi får se.