Vettu hva som er gøy? Vinylbitches som maser om at vinyl er ekte og har møkkete plater, spiller til 500 kr fra Biltema, og stereo fra Elkjøp. Jeg var på fest en gang, og ho spilte plater som skurra så det sang, så hun spilte antageligvis i stykker platene sine. Det er funny. Vreng på hele lydbildet er sjel ass. Varmt og digg.

Vinyler er for meg finere enn CD-er, fordi coveret er så stort. Coveret er noe av det viktigste når det gjelder det fysiske, bortsett fra lyden, selvfølgelig. Det aller viktigste er det nivået over, som kalles nytelse av selve musikken og det å ha god samvittighet, spesielt for små band som gjør det her på fritida. For å være ærlig, så gjør det meg ikke så mye om jeg stjeler fra store artister. Om jeg laster ned nyeste Kanye så tror jeg ikke noen griner. Eller the Beatles, for Michael Jackson har rettighetene, og han er død. Ikke ment humoristisk. Eller noe. Lurer på hvem som har fått de rettighetene nå. Og Beatles som liksom er størst og viktigst, også kaster de rundt seg med rettighetene.

Hvis vi skal snakke litt mer om vinyler, så kan jeg egentlig kun begrunne det i at coveret er stort. That's it. En sjelden gang får man en booklet, som jeg savner litt. CD-er er liksom så disposable (hva er det på norsk). Uansett spiller jeg aldri av CD-er jeg har kjøpt, hvis ikke jeg skal rippe de fordi jeg ikke klarer å finne det på nett i FLAC fordi jeg ikke gidder å reise meg opp... Også er det true, hipt og elitistiskt.

Ja, jeg er kjempefornøyd med hodetelefoner, en liten forsterker og cd-kvalitet. Blu-ray blir fett, men dette er helt supert, spesielt med tanke på prisen. Og det høres alltid likt ut, det digitale. Det er stabilt. Det kan altså tyde på at jeg begynner å bli mentalt frisk når det gjelder akkurat lyd. Jeg hører faktisk forskjell på bluray- og dvd-lyd, og cd- og vinyl-lyd, men jeg har sett lyset!