I dag er jeg i tone med meg selv. Alt går sammen med rillene. Heter det det på norsk? With the grain? Hm. Ganske lenge, så har jeg følt meg ganske urolig, uten helt å vite hvorfor. Det er ingen spesiell grunn, tror jeg. Kanskje det er det. Hva det kan være, er umulig å si. Det er mulig jeg bare har klart å senke skuldrene helt ned. Det er ingen stor greie. Jeg sitter og leser en bok, og hører på musikk, på rommet mitt. Helt vanlige ting, det jeg bruker mesteparten av fritida mi på. Men det er det med å være i tone med det. Jeg er helt avslappet. Det er nesten nostalgisk, på en måte. Som da du leste den utrolige gode boka, og den bare fløt inn i deg. Det er ok at den er på 700 sider, den burde være så stor og lang. Følelsen av den er som en veldig god dag.

For noen uker siden kjøpte jeg meg en bok om muskelknuter. Eller trigger points, som er den egentlige termen. Boka forteller hvor de er, hva de kan gjøre mot kroppen din. Den beste måten å ta tak i de. Jeg har kanskje funnet 15, bare rundt og rett under nakken på ryggen. Som på hele trapesiuz-gruppa, og rombene. Altså muskler. Det lærer jeg også. Jeg skal ikke gå mye dypere inn på det, men det er veldig interessant. Og du har antageligvis flere. Kanskje ikke like mange som meg, for jeg virker ekstra utsatt.

Det er mulig det er derfor. En enkel grunn. Men jeg sliter med å slippe skuldrene ned, helt bokstavelig. Jeg er en ganske anspent person, fysisk sett, og det helt ubevisst. Om det er akkurat knuter i musklene er jo vanskelig å si. Det ligger jo mye i det tankemessige. Eller vil jeg/vi bare tro det? Hvorfor skulle det å gni seg litt i nakken kunne sette sinnet i en helt annen stemning? Det er sikkert litt begge deler. Og det er et stort, stort emne som passer godt til mange innlegg, i stedet for ett. Rop ut om det er kult.

Uansett. Sitter og digger Can og lignende band, og leser nye Murakami. Akkurat nå er livet veldig bra. Det er på det ekstra nivået der du kobler deg sammen med artisten eller forfatteren, og livet, og lever. Ikke bare spiser maten din, men nyter den. Kaffen smaker sykt godt. Den er helt transformerende og viser deg alt som er å vite om en perfekt høstdag, som likevel er mørk og trist, men nettopp perfekt. Ting som det er verdt å prate om, men ikke går an å sette ord på. Takk for i dag. Jeg tror jeg fortsetter.